// Posten var orginalt skrevet som en kommentar i en diskusjon om Uber og delingsøkonomi.
“A sharing economy can take a variety of forms, including using information technology to provide individuals, corporations, non-profits and governments with information that enables distribution, sharing and reuse of excess capacity in goods and services.” Ut i fra denne definisjonen og andre jeg har kommet over føler jeg at man kan konkludere med at delingsøkonomi basserer seg på å låne bort ubrukte ressurser.
Blir det da riktig å kalle Uber for en delingsøkonomi tjeneste? Uber Black er jo som en vanlig taxi. Hent meg på A og kjør meg til B. UberPOP/UberX kan jeg gå med på kan bli sett på som delingsøkonomi, men er det egentlig det hvis sjåføren ikke skulle den veien uansett? Man bestiller fremdeles en tjeste fra A til B? At en privatperson lever tjenesten isteden for en ansatt gjør det vel ikke til delingsøkonomi?
Hvis UberPOP virkelig skulle vært delingsøkonomi måtte det vel basert seg på at jeg hadde et ledig sete i bilen på veien til jobb og plukket opp en som skulle samme veien og tok betalt for drivstoff?
Carpooling er delingsøkonomi. Taxivirksomhet er ikke det.
Samme kan man vel si om AirBnB? Leier man ut leiligheten når man er på ferie er det delingsøkonomi men når man leier ut leiligheter kontinuerlig hele året er det vel helt vanlig komersiell business?
Om jeg lar andre låne kaffetrakteren min på kontoret når jeg ikke brukerer den og de legger igjen en femmer så er det delingsøkonomi. Men hvis jeg står ved kaffetrakteren og sier at for en femmer får du en kopp kaffe – er jeg ikke da bare en liten cafe?
Ikke meningen å være krass på noen som helst måte. Føler bare at «delingøkonomi» er blitt et marketing-buzzword som folk konnaterer noe positivt til og bedrifter kaster seg på.
// Posten var orginalt skrevet som en kommentar i en diskusjon om Uber og delingsøkonomi.
